Kuratorisk introduksjon for Martine Jacobs’ grunnleggende 1998-samling av Cansu Waldron 

Martine Jacobs’ digitale praksis oppstår fra et øyeblikk før språket, markedet eller institusjonelle rammer for "digital kunst" eksisterte. 

Hennes arkiv med mer enn 350 verk laget mellom 1998 og 2007 er en av de mest emosjonelle og oversette kroppene av tidlig internettkunst — et bevis på hvordan folk følte seg på nettet mens den digitale verdenen tok form. 

Det som gjør  1998-samlingen så relevant i dag er at den ikke følger den dominerende digitale kunstnarrativet fra sin tid. 

I stedet presenterer den et dypt personlig feministisk inngrep i det tidlige nettet. Mens mye tidlig nett kunst fokuserte på kode, konseptualisme eller programvareestetikk, vendte Jacobs seg mot protest, åndelighet, begjær, sorg og de intime følelseslivene til kvinner. 

Hun bygde et visuelt språk for følelser i et øyeblikk da internett ennå ikke hadde lært hvordan det skulle holde følelser, og insisterte på at sårbarhet ikke var en svakhet i den digitale sfæren, men en form for forfatterskap.

  Denne posisjonen plasserer Jacobs innenfor en parallell linje av feministisk digital praksis som ennå ikke har blitt fullt historisert. 

Lang før språket for digital identitet, kollektiv historiefortelling eller Web3-fellesskap dukket opp, brukte hun allerede internett som et emosjonelt felleskap — et rom der delt sårbarhet ble en kilde til tilknytning og stille makt. 

Av denne grunn er hennes arkiv ikke bare relevant for institusjoner som The Feminist Institute, men essensielt for å forstå røttene til samtidsfokuserte digitale fellesskap, inkludert World of Women.

 Jacobs’ inntreden i digital kunst begynte i 1998, da tilgang til en Pentium II-datamaskin og tidlige versjoner av Adobe og Paint Shop Pro tilbød det hun beskriver som "fullstendig frigjøring." Klassisk utdannet i kull og pastel, anerkjente hun umiddelbart potensialet for digital manipulering — dens evne til å lagre, forvrenge og gjenskape bilder med enestående hastighet. 

Mens jevnaldrende avviste datamaskinen som kald eller uautentisk, nærmet Jacobs seg det som et sted for intimitet, og fylte digitale bilder med varmen fra sin analoge sans. 

Denne blandingen av emosjonell sårbarhet og motstandskraft definerer Jacobs’ arkiv, der intimitet, sorg og åndelig søken konvergerer til en radikal påstand om feminin myndighet. 

Hennes arbeid behandler det tidlige internett som et rom for delt følelser, der sorg, empati og refleksjon kunne eksistere åpent og kollektivt. 

I en tid da tradisjonelle medier slet med å formidle stor sorg, tiltrakk hennes digitale porter over 100 000 besøkende, og skapte et tidlig, horisontalt emosjonelt fellesskap. 

Gjennom arkivet viser Jacobs at sårbarhet ikke er svakhet, men en form for forfatterskap, og at feminin styrke ikke trenger å være begrenset av frykt, samfunnsmessige forventninger eller teknologiske begrensninger. 

Hennes praksis forutser moderne bevegelser som gjenvinner myte, identitet og makt, og demonstrerer at de emosjonelle, politiske og åndelige innsatsene til digital kunst er uatskillelige fra mediet. 

Alle disse verkene får ny mening nå som arkivet har blitt formelt bevart av Internet Archive. 

Etter år med å risikere forsvinning gjennom utdaterte grensesnitt, utløpte programvare og nettleserbegrensninger, markerer denne anerkjennelsen et vendepunkt — og etablerer Jacobs’ praksis ikke bare som digital kunst, men som en historisk opptegnelse av digital følelser. 

Dette er betydningen av Martine Jacobs’ arkiv: det avslører de emosjonelle, feministiske og politiske røttene som fortsatt former digital kunst i dag. Det viser at en av de viktigste historiene fra det tidlige nettet skjedde utenfor den dominerende fortellingen, skapt av en kvinne som bruker digitale verktøy for å kartlegge de indre landskapene til en verden i overgang.

Ensomme Buddha (1998)

Digital komposisjon / Åndelig ensomhet / Kromatisk meditasjon

Ensomme Buddha er et digitalt komponert kunstverk laget i 1998 ved hjelp av Paint Shop Pro på et Pentium II-system. En stilisert Buddha-figur sitter i meditativ stillhet, øynene lukket, den ene hånden hevet i en mild mudra. Bakgrunnen stråler med blå og oransje nyanser — en kromatisk aura som fremkaller både indre fred og emosjonell intensitet. Figuren fremstår isolert, lysende og kontemplativ, suspendert i et digitalt rom som føles både hellig og melankolsk.

Dette stykket tilhører Martine Jacobs’ Spirituelle Signalverk og Emosjonelle Surrealverk konstellasjoner, der åndelige ikoner blir gjengitt som ensomme sendere av ro, motstand og refleksjon. Ensomme Buddha er ikke bare et meditasjonsbilde — det er et digitalt relikvie av emosjonell utholdenhet, laget i en pre-plattform æra da åndelig kunst ble kodet piksel for piksel. Verket taler til spenningen mellom ro og isolasjon, tilstedeværelse og fravær, hengivenhet og lengsel.

Cansu Waldron:   “Åndelig søken flyter gjennom arkivet, formet av en barndom preget av stillhet og senere reiser gjennom India og Nepal. Mange verk kjemper med spørsmålet: Hvor går empati når makt svikter? Ensomme Buddha reflekterer dette innoverblikket, og presenterer stillhet som utholdenhet snarere enn flukt. ”