Mondrian’s Window (1998):

Kuratorisk Introduksjon for Martine Jacobs’ Grunnleggende 1998 Samling av Cansu Waldron

Martine Jacobs’ digitale praksis oppstår fra et øyeblikk før språket, markedet eller institusjonelle rammer for "digital kunst" eksisterte.

Hennes arkiv av mer enn 350 verk laget mellom 1998 og 2007 er en av de mest emosjonelle og oversette kroppene av tidlig internettkunst — en registrering av hvordan folk følte seg på nettet mens den digitale verden tok form.

Hennes arkiv av mer enn 350 verk, laget mellom 1998 og 2007, er en av de mest emosjonelle og oversette kroppene av tidlig internettkunst — en registrering av hvordan folk følte seg mens den digitale verden tok form. Mellom algoritme og minne,arbeidet til den banebrytende digitale kunstneren Martine Jacobs forblir relevant i dag nettopp fordi det ikke følger det dominerende digitale kunstnarrativet fra sin tid.

I stedet presenterer det et dypt personlig feministisk inngrep i det tidlige nettet. Mens mye tidlig nettkunst fokuserte på kode, konseptualisme eller programvareestetikk, vendte Jacobs seg mot protest, åndelighet, lengsel, sorg og det intime følelseslivet til kvinner.

Hun bygde et visuelt språk for følelser i et øyeblikk da internett ennå ikke hadde lært å holde på følelser, og insisterte på at sårbarhet ikke var en svakhet i det digitale riket, men en form for forfatterskap.

Denne posisjonen plasserer Jacobs innenfor en parallell linje av feministisk digital praksis som ennå ikke er fullt historisert.

Lang før språket for digital identitet, kollektiv historiefortelling eller Web3-fellesskap dukket opp, brukte hun allerede internett som en emosjonell fellesressurs — et rom der delt sårbarhet ble en kilde til tilknytning og stille makt.

Av denne grunn er hennes arkiv ikke bare relevant for institusjoner som The Feminist Institute, men essensielt for å forstå røttene til samtidsfokuserte digitale fellesskap, inkludert World of Women.

Jacobs’ inntreden i digital kunst begynte i 1998, da tilgang til en Pentium II-datamaskin og tidlige versjoner av Adobe og Paint Shop Pro tilbød det hun beskriver som "fullstendig frigjøring." Klassisk utdannet i kull og pastel, gjenkjente hun umiddelbart potensialet for digital manipulering — dens evne til å lagre, forvrenge og gjenskape bilder med enestående hastighet.

Mens jevnaldrende avviste datamaskinen som kald eller uekte, nærmet Jacobs seg den som et sted for intimitet, og fylte digitale bilder med varmen fra sin analoge følsomhet.

Denne blandingen av emosjonell sårbarhet og motstandskraft definerer Jacobs’ arkiv, der intimitet, sorg og åndelig søken konvergerer i en radikal bekreftelse av feminin myndighet.

Hennes arbeid behandler det tidlige internett som et rom for delt følelser, der sorg, empati og refleksjon kunne eksistere åpent og kollektivt.

I en tid da tradisjonelle medier slet med å formidle storstilt sorg, trakk hennes digitale porter over 100 000 besøkende, og skapte en tidlig, horisontal emosjonell fellesressurs.

Gjennom arkivet viser Jacobs at sårbarhet ikke er svakhet, men en form for forfatterskap, og at feminin styrke ikke trenger å være begrenset av frykt, samfunnsmessige forventninger eller teknologiske grenser.

Hennes praksis forutser moderne bevegelser som gjenvinner myte, identitet og makt, og viser at de emosjonelle, politiske og åndelige innsatsene i digital kunst er uatskillelige fra mediet.

Alle disse verkene får ny mening nå som arkivet formelt er bevart av Internet Archive.

Etter år med risiko for å forsvinne gjennom utdaterte grensesnitt, utløpt programvare og nettleserbegrensninger, markerer denne anerkjennelsen et vendepunkt — og etablerer Jacobs’ praksis ikke bare som digital kunst, men som et historisk dokument av digital følelse.

Dette er betydningen av Martine Jacobs’ arkiv: det avslører de emosjonelle, feministiske og politiske røttene som fortsatt former digital kunst i dag. Det viser at en av de viktigste historiene fra det tidlige nettet skjedde utenfor det dominerende narrativet, skapt av en kvinne som brukte digitale verktøy for å kartlegge de indre landskapene til en verden i overgang.

Beskrivelse:

Opprettet i 1998, Mondrian Meets Modigliani er et dristig digitalt kunstverk av Martine Jacobs — en sensuell, konseptuell fusjon av to distinkte kunstneriske verdener. Ved å bruke tidlig generasjons programvare og en Pentium II-datamaskin, eksperimenterte Martine med storskalaklassiske kunstverk funnet på internett, og omformulerte dem gjennom linsen av digital abstraksjon.

Den sentrale figuren — en liggende naken som minner om Modiglianis forlengede sensualitet — er innrammet og brutt av et stivt Mondrian-nett. Primære fargeblokker og svarte linjer skjærer gjennom mykheten til den menneskelige formen, og skaper en visuell spenning mellom lengsel og design, følelser og orden. Resultatet er både intimt og analytisk: en naken som er fanget i et modernistisk bur, men som fortsatt stråler varme og sårbarhet.

For Martine var denne digitale kollasjen et spennende eksperiment. På et tidspunkt da få kunstnere våget å remikse kanonisk kunst gjennom digitale midler, omfavnet hun internett som en kilde til inspirasjon og transformasjon. Juxtaposisjonen av Modiglianis emosjonelle realisme med Mondrians geometriske renhet ble en metafor for dualiteten av feminin uttrykk — sensuell men strukturert, tidløs men pikselert.

Dette verket står som et landemerke i Martines digitale arv: et øyeblikk da skjermen ble et lerret, og arkivet ble en lekeplass for poetisk motstand.

Cansu waldron : Et spørsmål om synlighet og kontroll kommer skarpere frem i Mondrian’s Window. En naken kvinne vises gjennom glitch-lignende blokker av rødt, gult og blått, og fremkaller både modernistisk abstraksjon og tidlig digital overvåking. Figuren er synlig, men fragmentert, innrammet, men begrenset. Her blir sårbarhet politisk, og avdekker spenningen mellom selvuttrykk og observasjon, og stiller spørsmålet om når digital synlighet styrker kvinner og når det bare gjør dem synlige.

Provenance videodokumenterer opprettelsen, historien og autentisiteten til Mondriaan’s Window (1998) av Martine Jacobs.