Kuratorisk introduksjon for Martine Jacobs’ grunnleggende 1998-samling av Cansu Waldron 

Martine Jacobs’ digitale praksis oppstår fra et øyeblikk før språket, markedet eller institusjonelle rammer for "digital kunst" eksisterte. 

Hennes arkiv av mer enn 350 verk laget mellom 1998 og 2007 er en av de mest følelsesmessige og oversette kroppene av tidlig internettkunst — et dokument over hvordan folk følte seg på nettet mens den digitale verdenen tok form. 

Det som er så relevant i dag er at det ikke følger den dominerende digitale kunstnarrativet fra sin tid. 

I stedet presenterer det et dypt personlig feministisk inngrep i det tidlige nettet. Mens mye tidlig nettkunst fokuserte på kode, konseptualisme eller programvareestetikk, vendte Jacobs seg mot protest, åndelighet, begjær, sorg og de intime følelseslivene til kvinner. 

Hun bygde et visuelt språk for følelser i et øyeblikk da internett ennå ikke hadde lært å holde følelser, og insisterte på at sårbarhet ikke var en svakhet i den digitale sfæren, men en form for forfatterskap.

  Denne posisjonen plasserer Jacobs innenfor en parallell linje av feministisk digital praksis som ennå ikke har blitt fullt historisert. 

Lang før språket for digital identitet, kollektiv historiefortelling eller Web3-samfunn dukket opp, brukte hun allerede internett som en følelsesmessig fellesressurs — et rom der delt sårbarhet ble en kilde til forbindelse og stille makt. 

Av denne grunn er hennes arkiv ikke bare relevant for institusjoner som The Feminist Institute, men essensielt for å forstå røttene til samtidsfokuserte digitale samfunn, inkludert World of Women.

 Jacobs’ inntreden i digital kunst begynte i 1998, da tilgang til en Pentium II-datamaskin og tidlige versjoner av Adobe og Paint Shop Pro tilbød det hun beskriver som "fullstendig frigjøring." Klassisk utdannet i kull og pastel, gjenkjente hun umiddelbart potensialet for digital manipulering — dens kapasitet til å lagre, forvrenge og gjenskape bilder med enestående hastighet. 

Mens jevnaldrende avviste datamaskinen som kald eller uautentisk, nærmet Jacobs seg den som et sted for intimitet, og fylte digitale bilder med varmen fra sin analoge sans. 

Denne blandingen av følelsesmessig sårbarhet og motstandskraft definerer Jacobs’ arkiv, hvor intimitet, sorg og åndelig søken konvergerer i en radikal påstand om feminin myndighet. 

Hennes arbeid behandler det tidlige internett som et rom for delt følelser, hvor sorg, empati og refleksjon kunne eksistere åpent og kollektivt. 

I en tid da tradisjonelle medier slet med å formidle storstilt sorg, trakk hennes digitale porter over 100 000 besøkende, og skapte en tidlig, horisontal følelsesmessig fellesressurs. 

Gjennom arkivet viser Jacobs at sårbarhet ikke er svakhet, men en form for forfatterskap, og at feminin styrke ikke trenger å være begrenset av frykt, samfunnsmessige forventninger eller teknologiske grenser. 

Hennes praksis forutser samtidige bevegelser som gjenvinner myte, identitet og makt, og demonstrerer at de følelsesmessige, politiske og åndelige innsatsene til digital kunst er uatskillelige fra mediet. 

Alle disse verkene får ny betydning nå som arkivet har blitt formelt bevart av Internet Archive. 

Etter år med å risikere forsvinning gjennom utdaterte grensesnitt, utløpt programvare og nettleserbegrensninger, markerer denne anerkjennelsen et vendepunkt — og etablerer Jacobs’ praksis ikke bare som digital kunst, men som et historisk dokument over digital følelser. 

Dette er betydningen av Martine Jacobs’ arkiv: det avslører de følelsesmessige, feministiske og politiske røttene som fortsatt former digital kunst i dag. Det viser at en av de viktigste historiene fra det tidlige nettet skjedde utenfor den dominerende narrativet, skapt av en kvinne som bruker digitale verktøy for å kartlegge de indre landskapene til en verden i overgang.

 

Kvinnen vil gråte blod (1998)

 

Digital komposisjon / Følelsesmessig surrealismen / Anti-krigsprotest

Kvinnen vil gråte blod er et digitalt komponert protestkunstverk laget i 1998 ved hjelp av Paint Shop Pro på et Pentium II-system. Et nærbilde av en kvinnes ansikt dominerer komposisjonen — øynene hennes er vide, vippene overdrevet, huden stilisert i røde og oransje toner. Et militært fly skjærer horisontalt over ansiktet hennes, som ligner en stealth-bomber, dens tilstedeværelse både bokstavelig og symbolsk. Den surrealistiske juxtaposeringen fremkaller temaer som overvåking, vold og følelsesmessig brudd.

Dette stykket er en direkte protest mot krig og militarisert spektakel. Kvinnen blikk er frosset, men de impliserte tårene — blod — signaliserer traumer, krenkelse og psykisk invasjon. Flyet blir en metafor for inntrengning, dominans og viskning av følelsesmessig indre liv. Laget i pre-plattform-epoken, står dette verket som et tidlig digitalt relikvie av feministisk motstand, følelsesmessig vitnesbyrd og symbolsk konfrontasjon. Det tilhører Martine Jacobs’ Emotional Surrealworks og Protest Icons konstellasjoner, hvor kroppen blir et sted for politisk og åndelig brudd.

 konfrontasjon

Cansu Waldron: “Disse anonyme samlingene tillot sorg å bli delt uten hierarki eller spektakel, og forutså de følelsesmessige infrastrukturen til internett vi nå tar for gitt. Dette impulsen finner sin mest direkte uttrykk i The Woman Will Cry Blood. Opprettet som svar på en irakisk ministers uttalelse under Gulfkrigen, overlegger verket en kvinnes øyne med et krigsfly, og kollapser privat følelser og geopolitisk vold til et enkelt, kompromissløst bilde. Etter 9/11 fikk det en utilsiktet profetisk resonans. Dens kraft ligger i dens nektelse av å distansere lidelse — sårbarhet her konfronterer autoritet i stedet for å gi etter for den."